Forfatter: Liv Slettevold

Litt om eteriske oljer

Mange av oss forbinder eteriske oljer med skjønne dufter og dyrebare skatter fra naturen. Dette stemmer stort sett, i allefall at disse oljene er dyrebare skatter fra naturen. Duftene er også som regel av det velluktende slaget, og oljene brukes da også i stor grad for duftens skyld.

Eteriske oljer er oljer fra planteriket. De kan utvinnes fra forskjellige deler av planten: f.eks. blomst, blad, stengel og rot. De kalles «eteriske» fordi de fordamper lett, i motsetning til andre oljer, som er tyngre og forblir lengre på huden (baseoljer). De kalles også essensielle oljer, ikke fordi de er essensielle verken for planten eller for oss, men fordi de oppleves å utgjøre «essensen av planten». For å kunne brukes til for eksempel massasje, må derfor eteriske oljer blandes med baseoljer. De løser seg ikke i vann, men godt i andre oljer.

Nesten alle planter inneholder eteriske oljer, men i svært forskjellig mengde. Noen er lett tilgjengelige og relativt enkle å utvinne, enten med destillasjon eller pressing, mens for andre er ikke disse metodene tilstrekkelige. Noen oljer er vanskelige å utvinne fordi de lages i små hulrom inne i planten.

For produksjon av eteriske oljer går det med store mengder plantemateriale. F.eks. er det beregnet at for 1 kg roseolje trengs det 10 000 kg roseblader. For 1 kg lavendelolje trengs det 250 kilo lavendel.

Bruksområder for eteriske oljer i dag:

Eteriske oljer har en kraftig duft, og brukes ofte for duftens skyld. De kan brukes i parfymer, til røkelse, i diffusere eller med pinner. Til massasje må de blandes i baseoljer, som er tykkere og varer lengre på huden, slik at det blir mulig å massere. Som tilsetning i badevann finnes det spesielle blandinger som gjør at oljen diffunderer/sprer seg i vannet, eller det kan brukes en «visp» som fordeler oljen.

Eteriske oljer er ikke beregnet til inntak og skal ikke svelges.

Kvalitetskontroll:

Kvalitetskontroll av eteriske oljer er det viktigste for firmaer som selger eteriske oljer. Alle firmaer vil gjerne si at de har rene og kvalitets-kontrollerte oljer, men prisen på oljen er ingen garanti for renhet og god kvalitet. Spørsmål som kan stilles er f.eks.: Hvor vokser plantene? Hvordan er de dyrket? Vanlig, organisk eller viltvoksende? Hvordan er utvinningsprosessen? Lagringen?

Det er ikke mulig å teste en eterisk olje 100 % for renhet. Innholdet i oljen vil variere fra et år til et annet, på samme måte som for andre naturprodukter. Planten, jordsmonnet, været, mikroklimaet og utvinningsprosessen er noen faktorer som vil påvirke kvaliteten og opplevelsen av duft fra oljen. Forholdet mellom innholdsstoffene vil også kunne endre seg fra et år til et annet.

Kvalitetsfaktorer for essensielle oljer er svært vide, og dette betyr at det er stort rom for tilpasning.

Det finnes ikke en felles godkjenningsordning for eteriske oljer, men det finnes mange forskjellige sertifiseringer og analyser for innholdsstoff. For organiske oljer er sertifisering fra Soil Association mye brukt. Dette gir en garanti for at produktene har en sertifisert organisk kvalitet.

Mange eteriske oljer er brannfarlige og må oppbevares i tett lukkede beholdere. Man skal være oppmerksom på brannfarligheten også hvis eteriske oljer må kasseres. Eteriske oljer skal alltid oppbevares utilgjengelig for barn.

Naturlig betyr ikke «sikker»

Noen eteriske oljer er svært giftige, mens andre er mindre farlige. Eksempler på svært giftige oljer er eukalyptusolje og kamferolje.

Eteriske oljer er ikke beregnet til inntak eller til å svelges. De er bare beregnet til utvortes bruk, eller som duft. Oljer som skal kunne inntas skal være merket med dette.

Selv om de fleste oljer er sikre å bruke, er det en del oljer som kan gi allergiske reaksjoner. Noen bør brukes i begrenset mengde. De fleste eteriske oljer kan ikke brukes direkte på huden

Vi anbefaler alltid en test før du tar en eterisk olje i bruk. Drypp en dråpe med ferdig utblandet olje på håndbaken og la den ligge i 15 minutter for å se om det er noen reaksjon. Hvis det oppstår en hudirritasjon, skyll av grundig med rent vann med en gang.

Oppbevaring:

Eteriske oljer skal oppbevares mørkt og kjølig. Noen oljer kan bli bedre med tiden og har lang holdbarhet, mens andre blir dårlige og har kortere holdbarhet. Sitronolje har en tendens til å oksidere, og har derfor kortere holdbarhet.

Patchouli, rose og sandeltre er eksempler på oljer som kan bli bedre med tiden

Oljer bør ikke selges i emballasje av plast eller klart glass. Oljene kan ødelegge plast og de skal beskyttes mot lys, så holdbarheten blir redusert ved slik oppbevaring.

Eteriske oljer skal ikke brukes av gravide eller barn under 3 år uten etter spesiell vurdering.

Eteriske oljer skal ALLTID oppbevares utilgjengelig for barn.

Medisinske påstander eller gode råd:

Medisinske eller terapeutiske råd om essensielle oljer er ofte basert på tradisjonell bruk eller personlige erfaringer. Et begrep som også brukes er «opplevd terapeutisk effekt».

Medisinske påstander skal være forbeholdt godkjente legemidler. Påstander om helseeffekt kan tillates for andre produkter enn legemidler, men kun dersom de kan dokumenteres.

Om merket Aqua Oleum:

Merkevaren Aqua Oleum garanterer at:

• Planten er den opprinnelige arten (mother species)
• Må vokse i et område hvor planten hører hjemme (indigenous)
• Oljen må ekstraheres fra en 100 % navngitt botanisk art (species)
• Ekstraksjons-metoden må ekstrahere hele oljen, ikke bare en fraksjon (vises i GC/MC sporbarheten)

Aqua Oleum merker sine oljer med «best-før» datoer.

Aqua Oleum har en egen serie med organiske eteriske oljer, sertifisert fra Soil Association.

Vitamin B12 – avgjørende og livsviktig

Vi produserer ikke vitamin B12 selv

Ved et variert kosthold vil mange i vår del av verden få i seg nok vitamin B12. Siden vi ikke produserer det selv, må det tilføres gjennom maten vi spiser eller som kosttilskudd.

Vitamin B12 (kobalamin) er nødvendig for å danne røde blodlegemer, opprettholde normal nervefunksjon, danne DNA og mange andre livsviktige prosesser.

Vi vet i dag at ved mangel på vitamin B12 vil man kunne få en rekke mangelsykdommer, fordi B12 inngår i så mange prosesser, men kanskje mest kjent er at man kan få problemer med nervesystemet og anemi. Den alvorligste formen av anemi, pernisiøs anemi, var i tidligere tider en uhelbredelig sykdom. Anemi gir også tretthet og uopplagthet.

I dag er det lett å få i seg vitamin B12, enten gjennom spesielle matvarer som lever, kjøtt, fisk, egg og melk, eller som kosttilskudd. Vi kan ta vitamin B12 som en pille, og selv om opptaket kan være lavt målt i prosent, er det tilstrekkelig, fordi vi bare trenger svært små mengder daglig.

I naturen produseres B12 av bakterier som lever i tarmsystemet hos drøvtyggere. Fra disse dyrene blir B12 opptatt og følger med i animalske produkter.

I kosttilskudd er B12 syntetisert, og ikke utvunnet fra animalske kilder.

Vitamin B12 – struktur. Ref. Wikipedia                  

Hvem er utsatt for å få for lite B12?

Vitamin B12 finnes bare i animalske produkter, og ikke i grønnsaker, frukt eller bær.

Noen enkelte grupper kan være utsatt for å få for lite B12 i kosten, enten pga. for lite inntak, eller for dårlig opptak, absorpsjon. Eldre som spiser lite, vegetarianere og veganere, gravide og ammende må passe spesielt godt på inntak av B12. Noen har også mangel på et stoff som er nødvendig for at B12 skal tas opp, en «intrinsic factor» som er et glykoprotein, og for disse bør B12 gis som injeksjon. Ved andre mage/tarmproblemer, som f.eks. enkelte operasjoner eller andre problemer, bør det også passes på at det finnes tilstrekkelig med B12.

Hvor mye B12 trenger du?

Det er varierende anbefalinger om vitamin B12, men nedenfor finner du anbefalinger fra Helsedirektoratet, publisert i 2014. Om man er usikker på nivået går det også an å måle B12 i en blodprøve som man tar hos legen. Referanseområdet for vitamin B12 ligger i området 170 – 650 pmol/liter hos Fürst medisinsk laboratorium

Tabell: Anbefalt inntak av B12, angitt per person og dag.

Ref.: Helsedirektoratet: Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet, rapport 2014

	Alder:	Anbefalt inntak per dag B 12
Spebarn	6 -11 måneder	0,5 mikrogram
Barn	1-2 år	0,6 mikrogram
	2-5 år	0,8 mikrogram
	6-9 år	1,3 mikrogram
Voksne	Over 10 år	2,0 mikrogram
Gravide		2,0 mikrogram
Ammende		2,6 mikrogram

Det finnes flere reseptfrie preparater med innhold av B12:

Preparat:	Type kobalamin:	Innhold av vitamin B12
Pharma Nord Bio-Active B12	Metylkobalamin	600 mikrogram
Berocca	Cyanokobalamin	10 mikrogram
Solaray Mega-B-Stress	Kobalamin	9 mikrogram
Nycoplus B12-vitamin	Cyanokobalamin	9 mikrogram
Nycoplus B-kompleks	Cyanokobalamin	2 mikrogram

Les mer om den spennende historien her:

Vitamin B12 har en lang historie. Oppdagelsen har kommet gradvis og har gitt opphav til flere Nobelpriser i kjemi, fysiologi og medisin. I 1821 ble pernisiøs anemi beskrevet for første gang, og den gang var sykdommen uhelbredelig. Det fantes ikke behandling.

Den første Nobelprisen – i 1934

På 1920-tallet ble det foretatt grundige studier som viste at store mengder lever i kosten kunne behandle pernisiøs anemi. Den første Nobelprisen på veien mot identifiseringen av B12 ble gitt i 1934, til de tre som sto for denne store oppdagelsen, Whipple, Minot og Murphy. De fikk prisene i Fysiologi og medisin for «oppdagelsen av anti-pernisiøs anemi-faktor, nå kalt B12»

Storstilet søkning etter «leverfaktoren»

Det ble satt i gang en storstilet søkning etter «leverfaktoren». Legemiddelindustrien var aktivt engasjert og flere av de store firmaene hadde egne forskerteam på dette, både i USA og UK og Tyskland, f.eks. Glaxo og Merck. Også det norske farmasøytiske firmaet Nyegaard & Co A/ S var aktive i utviklingen og greide å utvikle et preparat til injeksjon som pasientene tålte godt, Pernami. Dette var på markedet fra 1934 og helt frem til 1979. En fordel for det norske firmaet var at de hadde god kontakt med leger som kunne stå for den kliniske utprøvningen av preparatene.

Isolering av «leverfaktoren» – B12

Etter annen verdenskrig lyktes det å rense og isolere krystaller for «anti-anemi-faktoren» som ble kalt for vitamin B12. Det var Folkers og hans team ved Merck Laboratorier og Smith og Parker ved Glaxo Laboratorier som lyktes med dette.

Det ble Dorothy Hodgkins som greide å finne krystallstrukturen i de små røde krystallene av vitamin B12. Det var kjent at stoffet inneholdt kobolt, men hele strukturen var ikke kjent. Dette var en enorm oppgave, for man hadde ikke tidligere bestemt krystallstrukturen for et så stort og komplisert molekyl. Dette ble en stor triumf for Dorothy Hodgkins, som publiserte funnet i 1956, sammen med flere medarbeidere. Hun fikk Nobelprisen i kjemi for dette arbeidet i 1964.

Andre forskere ble også inspirert av dette arbeidet, blant annet Woodward (ved Harvard) og flere, til å starte letingen etter en mulighet for å syntetisere (lage) vitamin B12.

Woodward fikk Nobelprisen i kjemi i 1965 for dette arbeidet.

Å utvikle en fullverdig syntese tok ennå mange år og engasjerte svært mange forskere.

Oppdagelsen av B12, isoleringen og beskrivelse av strukturen er et godt eksempel på vitenskapelig samarbeide over landegrensene. Det viser også at farmasøytisk industri og andre forskere samarbeidet godt for å løse en livsviktig oppgave. Et lite, norsk farmasøytisk firma som Nyegaard & Co A/ S sto sentralt i dette arbeidet med å isolere leverens virksomme faktor og de lyktes på et svært tidlig tidspunkt å fremstille et anerkjent preparat til injeksjon for behandling av pernisiøs anemi. (Ref. Cygnus nr. 07, oktober 2002)  http://media.norskfarmasihistorie.no/cygnus/cygnus-hefte-07-oktober-2002.pdf

Vi må i dag være takknemlige for det arbeidet de har gjort, slik at vi kan ha det livreddende vitamin B12 så lett tilgjengelig.

22. februar 2020

D-vitamin – vitaminet fra sollyset

Vi trenger D-vitamin – i passe doser. Ikke for mye og ikke for lite. Men hvordan vet vi hva som er passe? Se, det er ikke alltid så lett å vite.

Vi produserer ikke D-vitaminet selv, så vi er avhengig av å få det utenfra. Fra sollyset, fra maten eller som kosttilskudd.

Vi vet at sollysets UVB-stråler danner en forløper for vitamin D i huden. Denne forløperen omdannes først i leveren (kalsidiol), deretter i nyrene til det nyttige D-vitaminet (kalsitriol). Når vi måler D-vitamin i blodet, er det den forløperen som er omdannet i leveren som måles, fordi den varer lengre (har lengre halveringstid) og er et sikrere mål på D-vitamin-lageret. Den som omdannes i nyrene er mer kortlivet, slik at det hele tiden må dannes nytt, fra kroppens forhåpentligvis store lager.

Det er stor forskjell på hvor mye D-vitamin vi produserer etter å ha vært i sollyset. Det avhenger av mange forhold, f.eks. hvor i verden vi befinner oss, om vi bruker solkrem, om man er ung eller gammel, eller hvor mye melanin man har i huden.

Bruker man solkrem etter forskriftene, så mye og så ofte som anbefalt, og bruker en UVB-faktor på mer enn 8, vil det blokkere dannelsen av D-vitamin.

I Norge får vi ikke dannet D-vitamin gjennom sollyset i løpet av vinteren. Da må vi få det tilført gjennom kosten eller gjennom kosttilskudd. Det er noen få matvarer som naturlig inneholde D-vitamin og i en del andre er det tilsatt. I gamle dager var det vanlig i Norge å bruke tran hver dag gjennom vintermånedene, det var alle måneder med r- i navnet (fra september – april). Fremdeles er tran en god og sikker kilde til D-vitamin og omega 3. En teskje tran (5 ml) gir 10 mikrogram (400 IE) og vil dekke behovet for de fleste. I dag brukes det kanskje mer omega-3 i kapselform, og et lite utvalg av dette ser du her:

Vi trenger vitamin D for å holde benstrukturen sterk. Vitamin D hjelper til med å få opptatt kalk fra maten, slik at kalk og fosfor gir en normal mineralisering av benstrukturen. Uten vitamin D kan benstrukturen bli tynn og sprø. Vitamin D har også mange andre funksjoner, men det viktigste her er at vi trenger vitaminet, og at i vinterhalvåret må vi få det i oss enten gjennom mat eller som kosttilskudd.

Er du usikker på om du trenger D-vitamintilskudd kan du enten følge de norske anbefalingene, spørre en farmasøyt på apoteket eller snakke med din fastlege.

De nyeste nordiske næringsstoff-anbefalingene, publisert i 2014 anbefaler:

• barn fra 4 uker – 75 år:        10 mikrogram (400 IE) daglig,
  • voksne over 75 år:               20 mikrogram (800 IE) daglig.

Disse anbefalingene er satt basert på det inntaksnivået som er antatt å opprettholde serumkonsentrasjoner av 25-hydroksyvitamin D (25(OH)D) over 50 nmol/l for flertallet av befolkningen.

Hvis du vil kjøpe vitamin D finner du dette her. Hvis du trenger omega-3, alene eller i kombinasjon med vitaminer, finner du det samlet her.

10.02.2020

Melatonin – mørkets hormon

Det er et spesielt navn melatonin har fått – mørkets hormon. Det påvirker døgnrytmen vår – og i motsetning til lyset, som gir oss våkenhet, gir dette hormonet oss det motsatte, tretthet.

Hormonet melatonin produseres dypt i hjernen (corpus pineale) – og i øyet, i netthinnen. Det starter få uker etter fødselen og når sitt høyeste nivå allerede i 3-5 års-alderen. Hos eldre avtar produksjonen, og den begynner å synke allerede fra tidlig voksen alder, selv om det kan være store variasjoner. Hormonet melatonin ble først isolert i 1958.

Produksjon av melatonin øker mot kvelden og utover natten og gjør oss søvnige. Denne produksjonen av melatonin hemmes av lys, så ved å utsette seg for lys til sent på kvelden, vil produksjonen av melatonin svekkes. Vi kan altså selv bryte denne produksjonen ved å utsette oss for lys, f.eks. lys fra dataskjermer og mobiltelefoner. Det kan være noe å tenke på hvis man har vanskelig for å sovne om kvelden.

Melatonin er kanskje best kjent som hjelpemiddel for søvn, men dokumentasjonen er svak. Melatonin har vært solgt som kosttilskudd i mange land i en årrekke, og siden det ikke er patentert, er disse preparatene heller ikke dokumentert som et legemiddel.  Unntaket er Circadin, som er et reseptbelagt preparat som inneholder 2 mg melatonin i en depot-form, noe som betyr at det har en lengre virkning. Det brukes spesielt til kortvarig behandling av søvnløshet ved dårlig søvnkvalitet hos pasienter over 55 år.

Nå kan du kjøpe melatonin reseptfritt også her i landet. Det reseptfrie melatonin-preparatet inneholder 1 mg.

Melatonin nedbrytes i leveres og utskilles i urin, så hvis du har nedsatt leverfunksjon eller svekket nyrefunksjon, er dette kanskje ikke det beste for deg. I slike tilfeller ville jeg anbefale å kontakte en lege før bruk, for å høre om du kan bruke dette midlet.

Melatonin regnes for å ha lite bivirkninger. Det kan forekomme tretthet og døsighet, men det er jo den effekten man vil oppnå, så det er kanskje ikke helt riktig å kalle det bivirkninger.

Det er en del medisiner som ikke passer sammen med melatonin, så hvis du går på noen faste medisiner ville jeg anbefale å spørre på apoteket om de kan brukes sammen.

Det går over i morsmelk, så det anbefales ikke til ammende. Det anbefales heller ikke til gravide, pga. manglende dokumentasjon.

Det er skrevet mye om melatonin nå i forbindelse med at det ble tilgjengelig her i landet uten resept. Har du spørsmål som du ikke finner svar på, kan du henvende deg på apoteket.

Melatonin reseptfritt kan du også få kjøpt her (lenke)

04. februar 2020